23 Salen er en roman basert på Invar Ambjørnsens erfaringer og inntrykk fra 1975/1976.Alt er sant i denne boken utenom at det ikke fantes godhjertete sykepleiere inne på Lier sykehus på denne tiden.
Tidvis synes jeg denne boken ble litt platt og kjedelig når tematikken den skulle ta opp (i henhold til kilder) blir litt veik.
Han starter boken med en fantastisk historie om hans onkel. Om en skute og et land langt i det fjerne. Personlig syntes jeg dette var den mest berikende av alt. Nå skal det være sagt at med litt lesing i psykiatri/psykologi så blir konsumering av ekskrementer nærmest noe som ville blitt normalt etter så eksprimentiell terapi. Han legger også sykepleiere på tiltalebenken med muskuløse makthaner som vi pr i dag kjenner som dørvakter.
Uansett interesant lesning og en spennende innsikt i håpløsheten ved å bli sperret inne på mentalsykehus som det het den gangen. I dag vil mennesker som jobber på institusjon kunne kjenne seg igjen ved maktesløsheten ved rutiner og kompromiet med pasientene .Det blir nær sagt håpløst fra sykepleier/portør perspektiv. Men blir avvepnet ned til beinet med rutinens nådeløse klokkeslag.
Der jeg føler at Ambjørnsen tar et poeng føler jeg også han mister litt. For så å hente inn mere om hans personlige mening om psykiatrien anno 1975/1976.
Tross alt en god bok. Jeg vil senere publisere dokumenter som bekrefter at 23 salen blir lett lesing i kontrast.
Ambjørnsen skriver allerede da at det er for lite folk på jobb og at forholdene er vannskelige.
På tross synes jeg faktisk de prøver å gjøre en god jobb. Å skifte laken på pasienter nærmest i en runddans ville jeg også synes være stressende.
På annen side så tilhører det den store kontekst at Lier mentalssykehus var i en opptrappingsfase på dette tidspunkt. I dag er situasjonen annerledes, det er fremdeles tenkelig at det er et kaldt møte med psykiatrien. Men den er også mere suksessfull i dag enn den var på dette tidspunkt. I dag satser man kanskje heller på hjerneforskning i forhold til å hele en fysisk hjerne enn å sette elektrosjokk på mennesker (skjønt det gjøres fremdeles men i mindre fysiskgrad). Elektrosjokk (fork.ECT) ble før introdusert med et mye høyere støt enn det gjøres i dag. Personlig synes jeg lite om denne behandlingen og i allefall at etter 1/2 år så faller men fort utenfor statistikken.
Myeav det Ambjørnsen forteller om handler om å holde fred på salen. Man vil ikke ha rabiate mennesker flaksende rundt seg. Han forteller også at han holdt på å bli klinisk innhabil ved å gjøre det samme selv. Noe som kan settes i lys av Standford Prison Experiment (http://www.prisonexp.org/) av Philip G. Zimbardo.
Her setter de mennesker med psykiske lidelser i bånd når det passer dem og etterlater lite refleksjon rundt dette. På en annen side synes jeg det forklarer hvorfor de gjorde som de ville.
Det kan synes som de var fandenivoldsk opptatt av å finne en løsning på psykiske lidelser og når de ikke hadde mere kunnskap så ble de lagt i tvangstrøyer, belter og overmedisinert.
Refleksjonen til Ambjørnsen kommer tydelig frem i hans medmennesklighet og ærligheten blomstrer ved den.
Kan hende dette er svaret på hvorfor det gikk så langt. Målet var tross alt å behandle psykiske lidelser så fort som mulig. Men i veksel får de uvitenhet, kunnskapsløshet og hjelpesløsheten.
Var det derfor de kastet beslag på pasienter som hadde kommet til sin siste stopp. Fordi maktesløsheten rådde over de?
Dette kan være forklarende på skandinavias standpunkt som fritt vilt for psykisk syke.
Pr i dag er elektrosjokkterapi fremdeles utbredt i Norsk psykiatri. I USA har de prøvd om ikke de gjorde det forbudt. På en annen side må man ha gått gjennom medisinsk behandling og ECT er siste stopp hvis det ikke har påført en funksjon.
Anbefaler boken som en introduksjon til Norsk psykiatri historie.
No comments:
Post a Comment