De taleløse

Jeg kunne valgt å legge ut et bilde. Et bilde av lobotomi, elektroder i hjernen, rotter, tvangstrøyer og avmakt. Et par tastetrykk skiller det å laste opp et inntrykk som brenner seg inn på netthinnen og et som kanskje ikke er fullt så kraftig.

I min søken etter hva som egentlig skjedde med Norsk psykiatri har jeg vært innom mange kilder. Noen kanskje ikke så populære som alle andre. Jeg skulle ønske jeg kunne opplyst det norske folk om hva som egentlig skjedde den gang da.
De vi aldri prater om, de vi i dag kanskje ikke vet hvem er. De stille stemmene som aldri ble hørt. Livene som skulle gå tapt for en ny vår for psykisk sykdom.


Du ser et bilde. Noen som spiller sjakk. Ikke mye annet å si enn at det ser ut som de har det triviellt i fht hva som var på denne tiden. Bildet er tatt fra Gaustad mental sykehus. Rundt 1900. De som var bedre økonomisk stilt ble behandlet annerledes og bedre enn de som var svakere stilt. Utgangspunktet var at det skulle ta 3 måneder før en person ble bedre.
Dette var rundt 1900.
Kanskje var disse faktorer som presset psykiatere og kirurger til det ypperste?
Et kappløp om hjernen. Et spill en prestasjon foran en fullstendig kur.

Se for deg prestasjonen. Som om ikke anstendigheten var flittig anstendig på denne tiden. En sal, full av vitenskapsmenn, som røker, drikker vann og prater faglig termologi. Som om de stod over vitenskapen eller kanskje rett ved siden av den. En herrskapelighet full av vellkledde menn med "fancy" tittler. Alle i kamp om ære, tillit, respekt og makt over sinnet.

Hvem var du eller jeg på denne tiden å stille spørsmål?
Sette mistillit til deres kunnskap, lesning og makt. Vi burde bøye oss i støvet og kysse skoene deres av beundring og ære. Tross alt har de prøvd å fremkalle et bedre liv. Hvem er du og jeg til å sette spørsmål ved dette?

Her i 2012 stiller jeg meg spørsmålet. Hvor er galskapen i dag. Hele samfundet har gått helt av skaftet og alle er av en eller grad unormal. Det er tross alt det som gjør oss normale.
Skavankene, nykkene, vår utilfredsstillende selvbilde - tross alt kalles det personlighet.
Tar du i fra oss personligheten er vi sådan, ingenting. Et blekt fattig objekt som beveger seg. Som en robot, som vinden eller kanskje en klokke.

Jeg kunne lagt opp mine egne teorier. Lest psykologi som om det var djevelens siste vers.
Kastet store sorte skygger over nasa, cia, pst, regjeringen og denslags. Sagt at alt var en konspirasjon på størrelse med universet. Men vi er tross alt mennesker. At vi er mennesker gjør oss ikke til feilfrie mennesker uansett hvilken tittel vi har. Det å ha en vennegjeng, bekjentskaper eller handle internt gjør deg ikke til en losje. Vi gjør jo dette hver dag.
Små avtaler. Oss mennesker i mellom.

Det er lett å sortmale psykiatriens vågale forsøk. De er så sprø, så hinsides og uforståelig.

Jeg skulle gjerne skrevet en blogg om herreklær, snekkring, møbler og livet mitt.
Men det føles så svakt. Så lite. På tross av at det innebærer en logikk i det.
Mennesker vil tross alt underholdes ikke få ansiktet svertet mot asfalten.
Hadde jeg vært jente skulle jeg gjerne skrevet om så utsvevende livet mitt er, så drømmende vakkert det faktisk er å leve. Sminketips, venner, mote, trender og flotte bilder.
Det er på langt nær noe galt i det. Det vil jeg med min innerste stemme aldri påstå.
Det er noe fundementalt viktig å innrømme at vi er sosiale vesen, seksuelle skapninger og drømmere.

Men de få gangene man kanskje søker spenning, kunnskap eller føler for å føle med noen så er dette en del av virkeligheten. Den vi faller i mot hver gang vi mister noen kjære. Når ord blir så meningløse og ord som kjærlighet, mennesker, håp og minner plutselig får en annen mening.

Da fjerner vi oss fra virkeligheten, eller er det da vi er nær den?

Dette er mennesker som gjorde alt i sin beste mening. Som du og jeg ville skape noe.
En arv, et miljø en mening. Men dette er også historier om de talesløse som aldri fikk tale.

Det blir meningsløst å anta at det var hverken, svart eller hvitt. For journaler, årsrapporter og vitenskapelige artikkler sier aldri noe om slikt. Vitenskapen er for konsis til å tale om omsorg.
Den har sin egen gedigene sfære, å prøve å gjøre noe bedre. Tross alt har vitenskapen ført oss til månen og tilbake, med teleskop ut mot alle stjernene og mikroskop inn mot kvantefysikkens knøttlille verden. Den har tatt oss til de meste fjerneste steder som vi omringer oss med hver dag. Fra mikrober, amøber til hva som befinner seg langt under jorden vår.

Men det er da vi møter en god venn på kafe, pub eller hjemme hos hverandre at vi kanskje tar det for gitt. Hvor godt vi har det. La oss prøve å ta vare på den følelsen et minutt ekstra, fordi vi har muligheten til det.