Problemstillingen er : Hvorfor kunne psykiatere / leger overse de faste monumentene i vitenskapelig forskning? Hvordan kunne de overse så store deler av de mest konkrete bevisene?
I etterklokskapen kan man si at de ignorerte det mest grunnleggende for all forskning. Målet skulle være å hjelpe, men i stedet endte man mange liv. Jeg har i tidligere poster forsøkt å tro at det måtte være en desperasjon etter en kur. Tross alt var hjerneforskning en månelanding. Dette faktum gjelder selv i dag, vi vet litt om hjernen men man vet langt i fra alt. Mye av de vi vet er basert på psykologi, biokjemi og anatomi. Men der stopper mye av kunnskapen. Hjernen er fryktelig kompleks, mere kompleks enn det man skulle tro i utgangspunktet.
Publiseringen fra tro til vitenskap er basert på det enkleste vitenskapelige prinsippet.
Man skal ikke tro, man skal vite. problemet var at psykiatrien historisk begynte å vite, men fortsatte likevel lobotomi. En slags ignoranse som skribenten av artikkelen slår hardt ned på.
Artikkelen er fra mitt syn en kritikk mot psykiatriens eksperimentelle former. Anbefaler å lese dette for å få et perspektiv på Norsk Psykiatri.
No comments:
Post a Comment