Ørnulv Ødegård og Arne Torkildsen hevdes å være først ut i hele Nord-Europa med lobotomi i 1941.
Arne Torkildsen var en av vår fremste neurokirurger i sin tid. Og i senere tid skulle han stå til ansvar for Torkildsen operasjon mot hydrocephalus (vannhode). Torkildsen regnes fremdeles som vår tids største nevrokirurger og hans vitenskap er videns kjent. Han prøvde å få sine teorier bekreftet i norge og hevder missunnelse førte ham bort fra forskningsmiljøet i Norge.
Dette var det positive, men det fantes mye negativt med dette.
Torkildsen sies å være en lite finmotorisk mann. Da dette angivelig skulle ligge i en av rapportene. Cranie: (...) Der sees også flytende pus i borrhullene på begge sider (...) og over det svarende parti av dura finnes en kake av fast størknet blod og pus. Der er rikelig mørkt blod, flytende, i bakre skallegreop, visstnok efter åpning av venesius post mortem. Sit. Høl i huet på Gustad
Dette var det positive, men det fantes mye negativt med dette.
Torkildsen sies å være en lite finmotorisk mann. Da dette angivelig skulle ligge i en av rapportene. Cranie: (...) Der sees også flytende pus i borrhullene på begge sider (...) og over det svarende parti av dura finnes en kake av fast størknet blod og pus. Der er rikelig mørkt blod, flytende, i bakre skallegreop, visstnok efter åpning av venesius post mortem. Sit. Høl i huet på Gustad
Ødegård mente angivelig at det var bedre med lobotomi (løsning) enn å være sinnslidende (statisk).
I et annet dokument hentet fra Nurosurgery.no. En research side styrt av Oslo Univeristets sykehus viser at vi i Norge var tidlig ute med hjerneforskning. Vilhelm Magnus (1871-1929) en mann som hadde studert nevrologi, patologi og legevitenskap. I tiden han ble venn med Victor Horsley (1857-1916) ble også Magnus interessert i nevrologi. I 1920 var hans operative dødlighetsrate for mennesker med hjernesvulst ned på 8,1%. Noe som i sin samtid må ansees som imponerende. Som kilden Oslo Universitets Sykehus hevder sies det at Arne Torkildsen var en naturlig oppfølger på nær sagt samme tid som Magnus døde (1929).
I 1929 studerte Torkildsen på National Hospital in London hvorpå de neste 4 årene ble brukt på Wilder Penfield i Montreal, Canada. Her var det snakk om tidlig hjerneforskning.
En forskning han la fra seg i denne tiden omfattet anatomi av ventriklene og intrakraniale svulster. Noe som var høyst moderne forskning for hans tid.
I 1935 dro han tilbake til Oslo hvorpå han blir sjef for nevrokirurgisk avdeling i 1940.
Her nevnes det at hans rykte var godt og han ble ansett som en god kirurg.
Dette beviser at vi hadde kompetente fagfolk i denne tidsepoken hvor man tidligere kunne stoppet lobotomerigen av psykiatriske pasienter. Det skal sant sies at det var flere motstandere av lobotomi i sin tid. Noen psykiatriske sykehus som f.eks Dr.Dedichens asyl nektet tidlig å utføre lobotomi. Men i en slags desperasjon ble noen sendt videre til Gaustad Mentalsykehus.
Joar Tranøy må sees som en av psykiatriens 1 og 2 generasjon protestmann. Men det er også personer som Tranøy som kjempet for mere brukerstyring innenfor psykiatri. Tranøy satte i senere tid lys på LSD, elektrosjokk, overmedisinering, lobotomi og tvang. I senere tid var han i dialog med Arnold Juklerød.
Ser man videre på Arne Torkildsen i lys av Skjellettet i skapet - behandlingen av Arne Torklidsen Tidsskridt for Den norske legeforening 2003 "hvorfor ble Torkildsen behandlet som uønsket ved rikshospitalet og universitetet i Oslo?" finner man flere svar. Torkildsen ble ved universitetet i København støttet opp og bejublet for hans løsning på shuntoperasjoner (vannhode).
Her blir det hevdet at Torkildsen har utelatt 6 pasienter som døde av operasjonene. Hans arbeid ble i 1948 sett på som uetisk av Axel Strøm. Antallet ble senere oppjustert til 8 personer som døde av behandlingen. Dette får flere vitenskapsmenn til å heve brynene og stille spørsmål.
I mai samme år oppjusteres enda en gang dødsantallet, denne gang til 16 døde. Disse er fremdeles utelatt fra journalen. Det føres en sak mot universitetet i Oslo for å nekte ham doktor avhandling. Men Torkildsen taper saken. Dette fordi den medisinske doktorgrad på hans avhandling ikke kan prøves ut.
Senere i saken viser det seg at Torkildsen har prøvd å bestikke alt fra professorer til kontordamer. Noe som også kommer frem i journalene. I 1945 går hans sekretær ut og sier "det er uhyggelig å se anvendt en operasjonsmetode med så stor mortalitet, kfr resultatene etter 1/7 1945". Her hevder sekretæren at Torkildsens sitt grunnlag ikke tilfredstiller en vitenskapelig avhandling. Noen av disse operasjonene ble på tross utført av to andre leger.
Dermed hadde ikke doktoravhandlingen vitenskapelig grunn.
Det som kan sies feil var at Oslo Universitet avfeide Torkildsens avhandling som uviktig på bakgrunn av unøyaktige og slurvete opplysninger. Men dette ble plukket opp og annerkjent av resten av verden. Dette ble forskning som er aktuell den dag i dag. Heldigvis er vitenskapen kommet noen skritt lengre i dag. I dag blir avhandlinger drøftet i forkant og er hele veien sikret et vitenskapelig holdepunkt, noe som dessverre ikke var mulig ved dens tid soloforskning.
I tiden etter 50tallet arbeidet Carl Wilhelm Sem-Jacobsen med sitt eget prosjekt. Sem-Jacobsen hadde sin egen forskning inne på Gaustad hvor han drev med lobotomi. Dette gjorde han til langt ut i 60tallet. Dette med en slags Pavlov-iansk metode og filosofi. Hans eget soloprosjekt var finansiert av amerikansk etterettning og ikke godkjent av norske myndigheter. Her forsket han på blandt annet seksuelle soner i hjernen og med elektroder koblet til hjernen. Carl Wilhelm Sem-Jacobsen er antatt som en viktig vitenskapsmann og har hatt innflytelse på bla. dykking og luftfart. Noe han i senere tid publiserte en rekke dokumenter om. Det mest kontroversielle forskningen var lobotomering og implantat av elektroder. Hans EEG (hjernebølge) forskning nådde langt ute i verdensgrenser. Det finnes dokumenter som beviser at han var med på romforskning, dog dette på 80tallet og da på psykiske og fysiologisk forskning.
Kilder:
No comments:
Post a Comment