Dr. Dedichens Privatasyl

Det tilhører sin selvfølgelighet at en lege vil behandle sine pasienter med respekt og hensyn. Dog det tok litt tid før dette ble allmenn praksis i etisk sammenheng. Herman Wedel Major (1814 -54) var tidlig ute for humanisering av psykiatri. Herman Wedel Major var grunnleggeren ved Gaustad sykehus. Han tok avstand fra bruk av tvang og anså regelmessig arbeid og isolering (fra sykdomsfremkallende) som en viktig del av behandlingen.

Henrik Dedichen tok humaniseringen et skritt videre ved at de skulle likestilles med andre syke. Noe som ligger mere i samsvar med dagens behandlingsformer av psykiske lidelser.
ved Dedichens privatasyl fantes det ingen gjerder. Det gikk så langt at naboene ble vante med at psyikatriske pasienter tok lufteturen alene i deres hager. Da dette spredte seg kom det naturligvis reaksjon, men dog de tok det for en vane de også.

På den mest behandlingskrevende avdelinger var det heller ingen gjerder. Utgangsdørene var naturlig nok låste og det var ingen åpen adgang mellom kjønnsavdelingene. Men foruten om dette fantes det få låste dører. Urolige pasienter ble holdt på isolat men de prøvde å holde seg unna tvangsmidler. Etter en del refs måtte de legge gjerder rundt de mest krevende pasientene. Men store deler ble holdt fri areal. Alle ansatte måtte undertegne en protokoll der deres slagord "all vor færd overfor de syge at fare med mildhet og godhet og at gjøre alt som står i vor magt for at fremme de syges trivsel".

Dr. Dedichen ble naturligvis møtt med motstand fra egne rekker, men valgte å ri stormen av. På tross av dette var det veldig lite de kunne gjøre for de psykisk syke. Varme/kalde bad, arbeid, sovemedisin og morfin var det de hadde tilgjengelig. Sykehusets første dokumenterte apotekregning spesifiserer Trional, chloral, brom og opium. Denne regningen fra 17.09.1901.

I inngangen til 1930 årene forelå det få behandlingsmetoder som fungerte. I senere 30 årene ble Sigmund Freuds psykoanalyse og neuroslære. Man begynnte å forstå litt av samtaleterapi. Den Østeriske psykiateren Wagner v. Jauregg (1857-1949) viste til at mange kunne behandles ved å påføre malaria. Man gjorde dette en stund og Jauregg vant nobelprisen i 1927. I 1933 lanserte Manfred Sakel (1900-1957) insulin-comabehandling.
Noe som i senere tid ble forsket på av med velsignelse fra amerikansk etteretning. Noe som igjen gir opphav til konspirasjonsteorier i moderne tid. Men slik startet noen av disse teoriene. Leser man noe av litteraturen utgitt av psykiatere i ettertid ser man at psykiatere hadde stort ego og snakket på tvers av landegrenser.

Insulin-comabehandling ble som nevnt i tidligere poster eksprimentert med på shell-shock soldater og senere som løgndetektor test. Dokumentasjon på dette finner man ved Battle for the mind av William Sargant.

I 1933 kom Ladislav Medunas (1896-1965) med en annen omstridt behandling ved cardiazol for manisk depressive lidelser.

Behandlingsformen var basert på insulin-comabehandling og var testet på dyr i utgangspunktet. Dette viste til noen pasienter sine bedringer (rundt 10%). Senere kom elektrosjokk foreslått av Ugo Cerletti (1867-1963) og Lucio Bini (1908-1964). Da ECT (elektrosjokk) kom på banen var det et lite pent syn og ble rundt 1950 tallet utført med narkose. Noe som roet de voldsomme spasmene.

I denne tiden var erfaringene bygd på tilfeldigheter og ansees i dag som brutale og støtende. Det er selvsagt kritikkverdig men må også sees i lys av at dette var det de hadde å tilby. Tiden var annerledes og kampen om å "knekke hjernes kode" var i full sving. Det ble også praktisert lobotomi, noe av historiens største psykiatriske feiltrinn.

I sin monografi beskrev Dedichen "også lobotomi ble anvendt ved asylet med i relativt begrenset utstrekning". Psykofarmaka ble naturligvis brukt ved hans private sykehus men dette også rundt 50 tallet.

Driften ble tatt av overlege Herlofsen etter Henrik sin død 1960. Driften fortsatte stort sett uendret og ble avviklet 1966.


Ettertanke:
Dr. Dedichens arv har vært en viktig faktor i fht moderne psykiatri og hvordan man ser på psykiatrien i dag. Pasientene ble i hans øyne sett på som "annerledes" og "litt spesielle" men var hverdagskost for mennesker som vokste opp på Trosterud.
I en tid hvor asylene ble preget av å gjømme de psykisk syke og være en oppbevaringsplass fantes det på Dedichen lite av slike holdninger. Man ville finne en kur, dermed kanskje forklarer de desperate 50 årene deres praksis med eksperimentiell behandling. På tross av at det fantes lister på andre psykiatriske sykehus fantes det ikke slikt ved Dedichen. Lister som skrev inn nye pasienter som skitne,- tyvaktige,- løgnaktige,- og ble i senere rykket opp i gradene for så å bli utskrevet som rene,- ærlige,- pene.

I henhold til lobotomirapport - NOU 1992:25 ble det i 1947 operert 20 pasienter, 14 i 1948, 12 i 1949. I 1950 til 1952 ble det utført lobotomi men årsmeldingene inneholder ikke antall eller mortalitet. I henhold til reservelege : Johan Fr. Thaulow - Psykiatrien på Dedichen - sett med reserveleges øyne 40 år etter.
Han hevder at det er sannsynlig å anslå mellom 50 - 100 lobotomier i antallet 2500 som er den offiselle i hele Norge.
Operasjonene ble utført delevis på Gaustad og annekset.

Kilde : Dr. Dedichens privatasyl i Østre Aker Arne Hult og Henrik Dedichen
utgitt av [Trosterud A/S]