En stemme i stillheten

Pasienter lobotomert mellom 1941 - 1960

2012-01-28T13:41:00.000-08:00

Statistikk hentet fra arkivverket.

Alt i alt er det estimert rundt 2500 lobotomier utført i norsk psykiatri mellom 1941 til 1960.

1941 til 1946 snakker man om ca 40 - 50 lobotomier totalt.
1947 er man i underkant av 100 lobotomier.
1948 i underkant av 200 lobotomier.
1949 - 250 lobotomier.
1950 - 200 lobotomier.
1951 - ca. 230 lobotomier.
1952 - ca. 260 lobotomier.
1953 - ca 370 lobotomier. Året med mest optimisme rundt lobotomi.
1954 - ca. 250 lobotomier.
1955 - ca. 210 lobotomier.
1956 - ca. 120 - 130 lobotomier.
1957 - ca. 30 lobotomier.
158 - 1960 er det dvalende og kritikken reiser seg mot dårlig result.

I senere tid blir det utført lobotomier, men tallene faller drastisk. Lobotomi blir kjent som eksprimentiell behandlingsform, hvorpå optimismen er davelende. Det finnes lobotomier utført frem til 2010. Men tallene ligger på 0 - 1 i året fra 1970 frem til 2010.

Den første lobotomien

2012-01-26T06:56:00.000-08:00

Ørnulv Ødegård og Arne Torkildsen hevdes å være først ut i hele Nord-Europa med lobotomi i 1941.

Arne Torkildsen var en av vår fremste neurokirurger i sin tid. Og i senere tid skulle han stå til ansvar for Torkildsen operasjon mot hydrocephalus (vannhode). Torkildsen regnes fremdeles som vår tids største nevrokirurger og hans vitenskap er videns kjent. Han prøvde å få sine teorier bekreftet i norge og hevder missunnelse førte ham bort fra forskningsmiljøet i Norge.
Dette var det positive, men det fantes mye negativt med dette.

Torkildsen sies å være en lite finmotorisk mann. Da dette angivelig skulle ligge i en av rapportene. Cranie: (...) Der sees også flytende pus i borrhullene på begge sider (...) og over det svarende parti av dura finnes en kake av fast størknet blod og pus. Der er rikelig mørkt blod, flytende, i bakre skallegreop, visstnok efter åpning av venesius post mortem. Sit. Høl i huet på Gustad

Ødegård mente angivelig at det var bedre med lobotomi (løsning) enn å være sinnslidende (statisk).

I et annet dokument hentet fra Nurosurgery.no. En research side styrt av Oslo Univeristets sykehus viser at vi i Norge var tidlig ute med hjerneforskning. Vilhelm Magnus (1871-1929) en mann som hadde studert nevrologi, patologi og legevitenskap. I tiden han ble venn med Victor Horsley (1857-1916) ble også Magnus interessert i nevrologi. I 1920 var hans operative dødlighetsrate for mennesker med hjernesvulst ned på 8,1%. Noe som i sin samtid må ansees som imponerende. Som kilden Oslo Universitets Sykehus hevder sies det at Arne Torkildsen var en naturlig oppfølger på nær sagt samme tid som Magnus døde (1929).

I 1929 studerte Torkildsen på National Hospital in London hvorpå de neste 4 årene ble brukt på Wilder Penfield i Montreal, Canada. Her var det snakk om tidlig hjerneforskning.
En forskning han la fra seg i denne tiden omfattet anatomi av ventriklene og intrakraniale svulster. Noe som var høyst moderne forskning for hans tid.
I 1935 dro han tilbake til Oslo hvorpå han blir sjef for nevrokirurgisk avdeling i 1940.
Her nevnes det at hans rykte var godt og han ble ansett som en god kirurg.

Dette beviser at vi hadde kompetente fagfolk i denne tidsepoken hvor man tidligere kunne stoppet lobotomerigen av psykiatriske pasienter. Det skal sant sies at det var flere motstandere av lobotomi i sin tid. Noen psykiatriske sykehus som f.eks Dr.Dedichens asyl nektet tidlig å utføre lobotomi. Men i en slags desperasjon ble noen sendt videre til Gaustad Mentalsykehus.

Joar Tranøy må sees som en av psykiatriens 1 og 2 generasjon protestmann. Men det er også personer som Tranøy som kjempet for mere brukerstyring innenfor psykiatri. Tranøy satte i senere tid lys på LSD, elektrosjokk, overmedisinering, lobotomi og tvang. I senere tid var han i dialog med Arnold Juklerød.

Ser man videre på Arne Torkildsen i lys av Skjellettet i skapet - behandlingen av Arne Torklidsen Tidsskridt for Den norske legeforening 2003 "hvorfor ble Torkildsen behandlet som uønsket ved rikshospitalet og universitetet i Oslo?" finner man flere svar. Torkildsen ble ved universitetet i København støttet opp og bejublet for hans løsning på shuntoperasjoner (vannhode).

Her blir det hevdet at Torkildsen har utelatt 6 pasienter som døde av operasjonene. Hans arbeid ble i 1948 sett på som uetisk av Axel Strøm. Antallet ble senere oppjustert til 8 personer som døde av behandlingen. Dette får flere vitenskapsmenn til å heve brynene og stille spørsmål.
I mai samme år oppjusteres enda en gang dødsantallet, denne gang til 16 døde. Disse er fremdeles utelatt fra journalen. Det føres en sak mot universitetet i Oslo for å nekte ham doktor avhandling. Men Torkildsen taper saken. Dette fordi den medisinske doktorgrad på hans avhandling ikke kan prøves ut.

Senere i saken viser det seg at Torkildsen har prøvd å bestikke alt fra professorer til kontordamer. Noe som også kommer frem i journalene. I 1945 går hans sekretær ut og sier "det er uhyggelig å se anvendt en operasjonsmetode med så stor mortalitet, kfr resultatene etter 1/7 1945". Her hevder sekretæren at Torkildsens sitt grunnlag ikke tilfredstiller en vitenskapelig avhandling. Noen av disse operasjonene ble på tross utført av to andre leger.
Dermed hadde ikke doktoravhandlingen vitenskapelig grunn.

Det som kan sies feil var at Oslo Universitet avfeide Torkildsens avhandling som uviktig på bakgrunn av unøyaktige og slurvete opplysninger. Men dette ble plukket opp og annerkjent av resten av verden. Dette ble forskning som er aktuell den dag i dag. Heldigvis er vitenskapen kommet noen skritt lengre i dag. I dag blir avhandlinger drøftet i forkant og er hele veien sikret et vitenskapelig holdepunkt, noe som dessverre ikke var mulig ved dens tid soloforskning.

I tiden etter 50tallet arbeidet Carl Wilhelm Sem-Jacobsen med sitt eget prosjekt. Sem-Jacobsen hadde sin egen forskning inne på Gaustad hvor han drev med lobotomi. Dette gjorde han til langt ut i 60tallet. Dette med en slags Pavlov-iansk metode og filosofi. Hans eget soloprosjekt var finansiert av amerikansk etterettning og ikke godkjent av norske myndigheter. Her forsket han på blandt annet seksuelle soner i hjernen og med elektroder koblet til hjernen. Carl Wilhelm Sem-Jacobsen er antatt som en viktig vitenskapsmann og har hatt innflytelse på bla. dykking og luftfart. Noe han i senere tid publiserte en rekke dokumenter om. Det mest kontroversielle forskningen var lobotomering og implantat av elektroder. Hans EEG (hjernebølge) forskning nådde langt ute i verdensgrenser. Det finnes dokumenter som beviser at han var med på romforskning, dog dette på 80tallet og da på psykiske og fysiologisk forskning.

Kilder:

Bent Eide - Jakta På Utstyret

Universitas - Høl i huet på Gaustad

Kilder_Pdf

Fra tro til vitenskap

2012-01-26T06:28:00.000-08:00

Problemstillingen er : Hvorfor kunne psykiatere / leger overse de faste monumentene i vitenskapelig forskning? Hvordan kunne de overse så store deler av de mest konkrete bevisene?

I etterklokskapen kan man si at de ignorerte det mest grunnleggende for all forskning. Målet skulle være å hjelpe, men i stedet endte man mange liv. Jeg har i tidligere poster forsøkt å tro at det måtte være en desperasjon etter en kur. Tross alt var hjerneforskning en månelanding. Dette faktum gjelder selv i dag, vi vet litt om hjernen men man vet langt i fra alt. Mye av de vi vet er basert på psykologi, biokjemi og anatomi. Men der stopper mye av kunnskapen. Hjernen er fryktelig kompleks, mere kompleks enn det man skulle tro i utgangspunktet.

Publiseringen fra tro til vitenskap er basert på det enkleste vitenskapelige prinsippet.

Man skal ikke tro, man skal vite. problemet var at psykiatrien historisk begynte å vite, men fortsatte likevel lobotomi. En slags ignoranse som skribenten av artikkelen slår hardt ned på.

Artikkelen er fra mitt syn en kritikk mot psykiatriens eksperimentelle former. Anbefaler å lese dette for å få et perspektiv på Norsk Psykiatri.

Grunnlaget for psykiatrisk behandling - fra tro til vitenskap

Nr. 10 – 20. april 2000 : Publisert av Tidskrift for den Norske Legeforening.

Gaustad Sykehus, CIA og Traumebasert Befolkningskontroll

2012-01-25T19:10:00.000-08:00

Riksavisen ga ut en artikkel der de mener at den norske stat manipulerer og hjernevasker psykiatriske pasienter. De mener at psykiatriske pasienter er forøsøkskaniner i et politisk spill.
Kan dette motbevises?

Innledningsvis er det et bilde av ei dame i tvangstrøye som sitter på en sykeseng. Underliggende tittel : Hovedansvaret for ondskapen i norsk psykiatri påligger offentlige myndigheter.

Her reagerer jeg sporenstreks. Jeg mener fast og holdent at psykiatri er basert på omsorg. Omsorgen ligger i å finne en kur for pasienten som omhandler å pleie hun/ham til mennesket blir friskt/fungerende. Moderne psykiatri er i høy grad basert på dokumente studier som igjen ikke må sees i historiens kontekst. Lobotomiens dager er talte, insulin-koma terapi er for lengst avskaffet og freud har veldig lite hold i dagens psykiatri. Moderne psykiatri er basert på gode vitenskapelige dokumenter og må sees i kontekst av en høy statistisk verdi før utprøvning på mennesker. Ondskapen blir et overvektig lite konkret måte å beskrive dagens psykiatri på.
Men la gå...

I begynnelsen vinkles saken inn mot barnevern/foreldrerett hvor forfatteren nesten blasfemisk henter pekefingeren og setter den på rettsapparatet. Her finner han grunnlag for å si at dette sannsynligvis er et grunnlag for å utvikle post traumatisk stress syndrom [PTSS].
Om det finnes materiale på dette er svaret nei. Det finnes veldig lite svar på dette. Men PTSS er en alvorlig sinnslidelse som i tilfelle barn kan få i voksen alder. Hvis det er det skribenten mener. I såfall er det mulig at man peker til artikkel rammet av barndommen Aftenposten 18 Juli 2007.
En kronikk skrevet av forskere om vold og traumatisk stress. Her er som jeg ser poenget at det ikke finnes dokumentasjon på dette i fht barn. Så det etterspørres en utredning.

Her skal jeg ikke si hverken for eller i mot fordi det mangler dokumentasjon på problemstilling. Men det jeg i etterklokskapen kan si er et et dokument utsendt fra barne og likestillingsdepartementet er at et infoskriv ble utsendt. Barnefordelingssaker
der det er påstander om vold : Psykologfaglig informasjon til dommere, advokater og sakkyndige Lobo Media 06/2008.

Her blir problemstillingen opplyst og tiltak ble igangsatt.

Etterpå går han ut og blander fagspråk med egne teorier Kompartementalisert minne (compartemental memory) hvor han hevder at pasienten blir påvirkelige for ytre suggesjoner og underlegger seg tyranner og faller på kne.
For det første det eksisterer ingenting forutenom i dataprogrammerings universet som heter compartemental memory. Kompartementalisert, mener han da å legge beslag på suggesjoner?
I såfall hvordan kan man gjøre dette uten å bruke militære strategier slik som rekrutt tiden (som er det nærmeste vi har kommet hjernevask). Hjernevasking er en ufattelig komplisert og langvarig prossess som ikke kan løses ved å bruke moderne medikamenter alene. Samtaleterapi kan heller ikke nedbryte en psyke. Dette gjøres i såfall kun ved pasienten selv. Om så det var mulig så hadde ikke staten tillat dette fordi det ville påføre mennesket for store skade.
Men ja, det finnes teorier som er bekreftet. Det går an å hypnotisere mennesker, men hypnose brukes ytterst sjeldent i klinisk terapi. Og må sees i eksprimentell psykologi. Hvorfor? Fordi det finnes et antall mennesker som er "åpen" for hypnose. Med andre ord, det er ikke effektivt på alle mennesker. Dermed er samtaleterapi det man har mest tro på i moderne psykiatri. Moderne psykiatri er basert på dette og legemiddler. Som igjen går på det kognitive. Carl Gustav Jung er en større rollefigur pr dags dato enn Freud som egentlig ikke har stort medhold i moderne samtale terapi.

Videre skriver skribenten i sin snilleste form at mennesket blir brutt ned samt verdier brytes ned. Dette for at individet skal passe statens sitt bilde. En utrolig dårlig ide. Skulle man gjøre dette så ville konsekvensen vært heller at man ikke fungerte i samfundet, man må ødelegge ganske mye i et menneske sinn for i hele tatt få til dette. Noe lobotomi, insulin-koma sjokk terapi og ECT er et bevis på. ECT tåler kritikk og er ikke noe jeg anser som et hellig boligmiddel for noen psykiske lidelser. På den andre siden måten det gjøres på i dag er helt annen enn i 50 årene da det var helt texas i psykiatrien. Her blir det vannskelig å dokumentere alt, men litt generell psykologi skulle gi noe svar.

Denne tankerekken er basert på at det finnes en illimunmati og WNO noe som dessverre ikke stemmer med virkeligheten. Men man skal få lov å tro og håpe. Men denne formen for tankegang må man virkelig dokumnetere for, hittils har jeg ikke funnet noe annet enn i beste fall er skriblerier fra idehistorikere. Men det gjør ikke saken sann, men heller en mulighet for en vinkling i saken.

Her bringer skribenten opp CIA Mindcontroll eksprimenter. Her må jeg dessverre si at om man leser hva psykiatere, leger, tryllekustnere og denslags skrev i tiden dette pågikk var at man ville finne ut mere om sinnet. Hovedsaken bak mkultra var å bruke dette i strategier mot trussler. Her kan jeg si at teorien om at det går an å hypnotisere en person til å skyte noen andre er bekreftet av Derren Brown "the experiment". Muligvis var dette tilfellet i Kennedy saken, sakens tilstand med CIA/FBI på denne tiden var galskap satt i system. Men dette blåste over og det ville være ganske vannskelig å få til noe slikt i Norge. På tross noe slikt kan ha skjedd tidvis i USA. Hovedsaken for eksprimentiell forskning var at de som kom tilbake fra Korea var perfekte kommunister. Noe USA likte veldig dårlig. Grunnen til dette var at de ble oppdratt som kommunister i fangenskap og kunne ta nytte av dette i fangenskap. Psykologien skulle gjøre CIA/FBI bedre. Noe den også gjorde. Men dette må sees i en annen kontekst i og med at dette var for over 50 år siden og den tid er forbi. Å finne ut om hjernen var en felles global problemstilling ikke et prosjekt kun satt i gang av amerikansk etteretning.

Her går skribenten inn på sosialkontor, trygdekontor, barnevern og overformynderiet. Noe som her ut av kontekt i problemstillingen om Gaustad sykehus. Man snakker om befolkningskontroll.
Her vil sosiologien gi mange svar på hvorfor han skriver dette og hvorfor noen mennesker frykter dette systemet. Men det gir ikke noe konkret svar på hvorfor, her peiser man på med bensin på veden. Problemet er at det er feil bål.

Samfundet er bygd opp på trygghet og ikke frykt. I allefall det Norske systemet. Her kan man med selvsagt noen problemer med NAV få hjelp. Men alt i alt fungerer systemet veldig godt.
Barnevernet hjelper i dag og tar sjeldent bort barn fra foreldre i lengre tid. Det skjer, men det er sjeldent.

Så faller han inn på kommunismens manual fra 1930. Her snakkes det om Henry Makow som har skrevet boken "how university betrays students". Dette kan ikke bevises og må sees i kontekst av radikal tankegang. Universitetene er bygd opp rundt å motbevise ikke å bevise. Dermed blir vitenskapen holdbar intill det motsatte er bevisst. Selv om Henry Makow ikke likte universitetets læremåte så betyr det ikke at det er feil. Jeg likte heller ikke barneskolen, men det betyr ikke at pedagogikken var totalt feil.

Man behandlet tyskertøser, en gang i tiden og omstreifere og andre grupper. Det var en utrolig radikal forskning som pågikk fra 1900 - 1940. Mye av denne forskningen som gikk på genetikk og sterilisering av mennesker med funksjonshemming eller andre en "ariske" gener skulle steriliseres. Dette var forskning som overaskende nok fikk medhold i 1913.
Tyskertøser og sigøynere fikk også gjennomgå i etterkrigstiden. Dette også i psykiatrien.
Problemet er at dette må sees i historisk konteks og ikke i det moderne. I dag får en familie som blir kastet tilbake til et land stor oppmerksomhet, det tilgis sjeldent og ansees som en feil fra norsk justis sin side. Vi lever i en av verdens frieste nasjoner og dette ble forbudt i ettertid. Noe slikt ville ikke skjedd i dag fordi vi har en liberal/restriktiv immigrasjons politikk. Nå har den blitt enda mere restriktiv og synspunktene er diskutable. Men dette setter på ingen måte dine arrgumenter i konteks. Snarere kaster skribenten ball over flere emner som ikke har med hverandre å gjøre. Store emner - lite svar. jeg kunne trodd på dette om det var noe dokumentert, men det er snarligere underernært på denslags.

Skribenten nevner også landsviker oppgjøret som prøvekanin prosjekt for psykiatri. Riktignok ble Rinnan ansett som sinnslidende av dengang rettspsykiater. Men dette hadde trolig grobunn i at Rinnan nærmest fant makt og tortur som snarligere underholdende. Noe som faktisk er unikt i natur-vitenskapelig teori.

Her virker det nærmest som om alt som heter vitenskapelige dokumenter er finansiert av CIA. Dette stemmer ikke. Da ville ikke opprøret mot studieavgifter i Storbritania funnet plass.
Studenter har dårlig råd fra før og det koster dyrt å ta utdanning mange steder i verden. Dermed er ikke dette holdbart arrgument, man kunne tatt opp klasseskillet og privatøkonomi som arrgument for dette. Men jeg klarer ikke med min godvilje å forstå hva dette har med saken å gjøre. Kanskje er det jeg som roter meg bort?

her nevnes også Rune Amundsen som trodde på tidligere liv. Noe han faktisk ble fratatt lisensen for å drive med. Dette anses i høyste grad som alternativt og har lite bakgrunn i solid psykologisk forskning. Han ble avsatt som psykolog 17 April 2002. 5 år før artikkelen ble skrevet. Der er jeg enig han måtte avskrives fra systemet, slike psykologer har ingenting med pasienter å gjøre. Men heller er jeg skeptisk til at skribenten tror på dette når han nevner "traumatiserte minnebanker". I en sak som jeg linker til over så hevder han at han kunne ta pasientene tilbake i tid. Noe som er sludder og de ikke klarer på CERN en gang.

Så siterer han bemerkelsesverdig Henry Makow igjen og en eller annen tulling som mente bolsjevikerene og nazister ble finansiert av USA.

Videre går skribenten helt bananas i sine sitat. Her snakker han om Carl Willhelm Sem-Jacobsen og hans stipendiat som riktignok var finansiert av etteretning USA og om romforskning.
Jeg kan ikke si annet enn at jeg blir målløs over at folk faktisk tror på disse konspirasjonene. De er vell dokumenterte og man bør lese i kilden og hva som gir opphavet. Youtube, idehistorikere og VG er ikke kilder til konkret informasjon.

Gaustad «Sykehus» – CIA og Traumebasert Befolkningskontroll 6 Januar 2008 Riksavisen.

Jeg har forresten presentert bloggen min på Bloggurat.

Dr. Dedichens Privatasyl

2012-01-25T16:28:00.000-08:00

Det tilhører sin selvfølgelighet at en lege vil behandle sine pasienter med respekt og hensyn. Dog det tok litt tid før dette ble allmenn praksis i etisk sammenheng. Herman Wedel Major (1814 -54) var tidlig ute for humanisering av psykiatri. Herman Wedel Major var grunnleggeren ved Gaustad sykehus. Han tok avstand fra bruk av tvang og anså regelmessig arbeid og isolering (fra sykdomsfremkallende) som en viktig del av behandlingen.

Henrik Dedichen tok humaniseringen et skritt videre ved at de skulle likestilles med andre syke. Noe som ligger mere i samsvar med dagens behandlingsformer av psykiske lidelser.
ved Dedichens privatasyl fantes det ingen gjerder. Det gikk så langt at naboene ble vante med at psyikatriske pasienter tok lufteturen alene i deres hager. Da dette spredte seg kom det naturligvis reaksjon, men dog de tok det for en vane de også.

På den mest behandlingskrevende avdelinger var det heller ingen gjerder. Utgangsdørene var naturlig nok låste og det var ingen åpen adgang mellom kjønnsavdelingene. Men foruten om dette fantes det få låste dører. Urolige pasienter ble holdt på isolat men de prøvde å holde seg unna tvangsmidler. Etter en del refs måtte de legge gjerder rundt de mest krevende pasientene. Men store deler ble holdt fri areal. Alle ansatte måtte undertegne en protokoll der deres slagord "all vor færd overfor de syge at fare med mildhet og godhet og at gjøre alt som står i vor magt for at fremme de syges trivsel".

Dr. Dedichen ble naturligvis møtt med motstand fra egne rekker, men valgte å ri stormen av. På tross av dette var det veldig lite de kunne gjøre for de psykisk syke. Varme/kalde bad, arbeid, sovemedisin og morfin var det de hadde tilgjengelig. Sykehusets første dokumenterte apotekregning spesifiserer Trional, chloral, brom og opium. Denne regningen fra 17.09.1901.

I inngangen til 1930 årene forelå det få behandlingsmetoder som fungerte. I senere 30 årene ble Sigmund Freuds psykoanalyse og neuroslære. Man begynnte å forstå litt av samtaleterapi. Den Østeriske psykiateren Wagner v. Jauregg (1857-1949) viste til at mange kunne behandles ved å påføre malaria. Man gjorde dette en stund og Jauregg vant nobelprisen i 1927. I 1933 lanserte Manfred Sakel (1900-1957) insulin-comabehandling.
Noe som i senere tid ble forsket på av med velsignelse fra amerikansk etteretning. Noe som igjen gir opphav til konspirasjonsteorier i moderne tid. Men slik startet noen av disse teoriene. Leser man noe av litteraturen utgitt av psykiatere i ettertid ser man at psykiatere hadde stort ego og snakket på tvers av landegrenser.

Insulin-comabehandling ble som nevnt i tidligere poster eksprimentert med på shell-shock soldater og senere som løgndetektor test. Dokumentasjon på dette finner man ved Battle for the mind av William Sargant.

I 1933 kom Ladislav Medunas (1896-1965) med en annen omstridt behandling ved cardiazol for manisk depressive lidelser.

Behandlingsformen var basert på insulin-comabehandling og var testet på dyr i utgangspunktet. Dette viste til noen pasienter sine bedringer (rundt 10%). Senere kom elektrosjokk foreslått av Ugo Cerletti (1867-1963) og Lucio Bini (1908-1964). Da ECT (elektrosjokk) kom på banen var det et lite pent syn og ble rundt 1950 tallet utført med narkose. Noe som roet de voldsomme spasmene.

I denne tiden var erfaringene bygd på tilfeldigheter og ansees i dag som brutale og støtende. Det er selvsagt kritikkverdig men må også sees i lys av at dette var det de hadde å tilby. Tiden var annerledes og kampen om å "knekke hjernes kode" var i full sving. Det ble også praktisert lobotomi, noe av historiens største psykiatriske feiltrinn.

I sin monografi beskrev Dedichen "også lobotomi ble anvendt ved asylet med i relativt begrenset utstrekning". Psykofarmaka ble naturligvis brukt ved hans private sykehus men dette også rundt 50 tallet.

Driften ble tatt av overlege Herlofsen etter Henrik sin død 1960. Driften fortsatte stort sett uendret og ble avviklet 1966.

Ettertanke:
Dr. Dedichens arv har vært en viktig faktor i fht moderne psykiatri og hvordan man ser på psykiatrien i dag. Pasientene ble i hans øyne sett på som "annerledes" og "litt spesielle" men var hverdagskost for mennesker som vokste opp på Trosterud.
I en tid hvor asylene ble preget av å gjømme de psykisk syke og være en oppbevaringsplass fantes det på Dedichen lite av slike holdninger. Man ville finne en kur, dermed kanskje forklarer de desperate 50 årene deres praksis med eksperimentiell behandling. På tross av at det fantes lister på andre psykiatriske sykehus fantes det ikke slikt ved Dedichen. Lister som skrev inn nye pasienter som skitne,- tyvaktige,- løgnaktige,- og ble i senere rykket opp i gradene for så å bli utskrevet som rene,- ærlige,- pene.

I henhold til lobotomirapport - NOU 1992:25 ble det i 1947 operert 20 pasienter, 14 i 1948, 12 i 1949. I 1950 til 1952 ble det utført lobotomi men årsmeldingene inneholder ikke antall eller mortalitet. I henhold til reservelege : Johan Fr. Thaulow - Psykiatrien på Dedichen - sett med reserveleges øyne 40 år etter.
Han hevder at det er sannsynlig å anslå mellom 50 - 100 lobotomier i antallet 2500 som er den offiselle i hele Norge.
Operasjonene ble utført delevis på Gaustad og annekset.

Kilde : Dr. Dedichens privatasyl i Østre Aker Arne Hult og Henrik Dedichen
utgitt av [Trosterud A/S]

Brev Fra Dr Brekke November 1948

2012-01-25T15:24:00.000-08:00

Om lobotomi som behandling ved sinnsykdommer

Lobotomi er en operasjon på hjerne, hvor ved sine nervefilter inne i hjernen blir skåret av, - første gang innført av portugiseren Moniz 1937. Operasjonen er etterhvert blitt annerkjent over hele verden som metode på behandling av alvorlige sinnsykdommer. I Norge er det lobotomert bortimot 150 pasienter (Gaustad, 1.Dedichen, Blakstad, Lier, Østmarka) resultatene har i mange tilfeller vært oppsiktsvekkende gode at samtidige landets psykiatere nå forsøker å skape muligheter for at deres pasienter skal få adgang til denne behandling.
1. Dedichen var Dr.Dedichens privatasyl i østre aker.

Operasjonen er et så alvorlig inngrep med så høy dødsrisiko at en først griper til lobotomi når all annen behandling (sjokk-terapi etc.) har vist seg uvirksom.

De pasienter som først og fremst kommer på tale for lobotomi er gamle asylkaris [utydelige endelse],- urolige, urenslige, lag - rivende pasienter. [usikker på om det står fag eller lag]
Hos dem kan en ved operasjonen ofte oppnå at de blir rolige. Betydelig lettere å forpleie, at de kommer i regelmessig arbeide, og ofte kan de utskrives til privatpleie. Psykiatere regner med at når samtlige asyl får lobotomert sine vanskeligste pasienter, vil det medføre en betydelig avlastning, - så mange pasienter vil kunne skrives ut at overlegget vil komme bli redusert, og følgelig kan det bli bedre plass for nye innleggelser. En regner med at lobotomier de første årene fremover, intill alle gamle asylkarus som kan ha nytte av operasjonen er blitt operert. Så vil det årlige antall lobotomier reduseres betydelig, når operasjonen bare skal utføres kan de forholdsvis få ferske resultat som er av en slik art at lobotomi bør anvendes.
Ved kortvarige sinnsykdommer har en i en del tilfelle oppnådd fullstend.
slutt på arkiv! [Link til riksarkivet]

Ettertanke.
De gjorde dette i beste mening og trodde lobotomi [leukotomi som det het dengang] var løsningen. De var klar over høy dødelighet og i senere tid tror jeg de neppe ville behandlet sine nærmeste med lobotomi. Behandlingen var kontroversiell men hadde troverdighet. Det virker som å finne en løsning hurtig og raskt samt gjøre dem rolig var en positiv effekt. Dermed var at pasienter ble rolige sett på som et sunnhetstegn. Dog vi vet bedre i dag. Men på den andre siden psykiatrien/psykologien hadde ikke vært det den er i dag foruten disse urovekkende hendelsene.

Arnold Juklerød

2012-01-24T16:05:00.000-08:00

"Innlagt på psykiatrisk sykehus for viljestyrke og motvilje"
Diagnose : Paranoia, kverulant type. Slik startet mye av krigen. En mann mot systemet. En hjelpesløs stemme i stillheten.

I 1968 gikk drangedølen Arnol Junklerød i mot systemet. Grunnen til dette var nedleggelsen av Holtane skole i Kragerø. Hvor han ledet foreldreaksjonen mot nedleggelse i 1968.

Han brukte media som talerør og ville gjøre sitt ytterste for å hindre nedleggelsen av denne skole. Han oppdaget flere brudd på loven bedrevet av departementene og lokale myndigheter.
Arnold brukte mye tid på skrivingen og fikk innpass i lokalavisen. Hans eiendom skulle vike for veiutvidelse og han måtte derfor hammre sammens et nytt hjem. Dette førte til lange dager og lange kvelder. En natt etter klaging fra kona satte han kona på trappen. Konen kontaktet disktriktslegen og begjærte at ektemannen hadde alkoholproblemer. Sønnen og kona skrev senere inn på en tvangsinnleggelse.Dette med en innleggelse på Gaustad Psykiatriske.
Han ble satt på medikamenter og fikk behandling i mot hans vilje.

Arnold ble satt under lupen til Ørnulf Ødegaard 18 mars 1972. Ørnulf erkjente at Hamsun var paranoid 1898, samme tid da han skrev victoria. Arnold ble satt på Trilafon, Peragit og Akineton.
Han ble utskrevet 14 juni samme år for å ha blitt "noget bedre".

Arnold hadde på denne tiden prøvd seg som skytebas i Ulvik.
Fikk godkjent sprengningssertifikat. Som et år senere ble indratt av sjefspsykolog Retterstøl ved Gaustad Sykehus. 8 mars 1974 ble Arnold tatt av lensmenn utenfor sitt eget hus hvor konen hadde bodd. 9 mars gikk turen inn på Gaustad hvor han fikk 1119 døgn med brev- besøks- og utgangsforbud. Det hevdes at han ble slått til blods enkelte ganger av hans medpasienter.
Mange av hans medpasienter var svært syke og det hevdes at man måtte gå minst to inn i avdelingen når de skulle passe på pasientene. Så det var trolig en tung avdeling.

27 mars 1985 ble Arnold tvangsutskrevet fra Gaustad. Dette to måneder etter at han var blitt karaktisert som "sterkt behandlingstrengende". Arnold nektet å forlate sykehuset merket som falig sinnsyk. Politiet ville heller ikke komme å hente ham, noe som resulterte i at politiet måtte "passe" på ham inne på Gaustad. Her fikk han ikke mat eller toalettbesøk. Som følge av underernæring fikk han blødende mavesår. Her ville ingen av Gaustads leger "trå til". Arnold kastet opp blod og hadde svært store smerter. Han var ikke lengre bevisst da han ble hentet til Ullevåll sykehus.

Nils Adolf Retterstøl var tilhenger av Gabriel Langfeldt som mente Hamsun led av varig svekkede sjelsevner. Et uttrykk Langfeldt kjempet mot.
Definisjon : Varig svekkede sjelsevner, rettspsykiatrisk begrep som brukes om personer som tidligere, dvs. i barndommen og senere i oppveksten, har vist en relativt normal psykisk utvikling, men som senere på grunn av sykelige tilstander er blitt forandret slik at deres intellektuelle evner, følelsesmessige reaksjoner og væremåte (såkalte sjelsevner) er blitt svekket for lengre tid. Varig i juridisk forstand betyr kun at tilstanden har vart over lengre tid, ikke at den er uforanderlig.
Det ble selvsagt berettiget stor kritikk da Hamsun fikk diagnosen, noe som kan sees i kontekst av Anders Behring Breivik saken. Siden jeg ikke finner tak i noen rapporter eller journaler om Hamsun saken blir det vannskelig å ta stilling. Leo eitinger var også en av hans store forbilder. En mann som overlevde holocaust og i senere tid kjempet mot lettere narkotiske stoffer. Noe også Nils Adolf Rettersdøl tok til seg som en av sine hjertesaker.

Hele saken om Adolf Junklerød er ganske høl i hodet, på den andre siden kan man lærer veldig mye om hvor langt man var kommet i psykiatrien ved å lese journalen fra Arnold junklerød.
Det virker nesten som om han var blitt overfalt av gamle dinosaurer i psykiatrien og at de kjempet om å holde hans plass. Leser man psykiatri fra denne tiden vil man fort kunne sette diagnose på selv det friskeste mennesket.

Dette var en av mange overtrampene som har skjedd i historien. Nils Adolf Retterstøl kom i senere tid ut med bøker og tidskrifter som var av høyst betydelig art. Hans kamp mot selvmord fikk stor oppmerksomhet og ble oversatt på engelsk. Selv om det hevdes at hans bidrag var heller sparsommelig og referansene var av betydelig art.

Arnold Juklerøds filer og pasient journaler

Sterilisering av tatere

2012-01-18T19:29:00.000-08:00

Legger ut en link som omhandler sterilisering av tatere.

Dette handler (som jeg ser det i liten grad om psykiatri) om undertrykking .

Saken er slik at det foregikk sterilisering av mennesker med psykisk sykdom hvor de ikke kunne forplante seg videre. Dette dokumentet gir lite hold for dette men gir inntrykk av at utrydding av mennesker skjedde på begge hold under og etter krigen. Kanskje får man et litt mere nyansert bilde av hvordan 2 verdenskrig egentlig utspant seg og at vi kanskje ikke var så bedre selv.

Sterilisering og kastrering av tatere mellom 1934 og 1977

Prøvet og feilet med psykisk syke 30 Nov 2008 / Aftenposten
Racehygiene av Jon Alfred Mjøen utgitt av Dybwad
En forstemmende historie av Esben Søbye Morgenbladet 16 September 2011

Kunstig Søvn

2012-01-18T18:33:00.000-08:00

"Det blir helt feil å kalle denne bloggen for norskpsykiatri.blogspot.com, en stemme i stillheten er mere passende. Fordi psykiatrien har på tross blitt bedre og siden er dedikert til de som var forsøkskaniner i denne perioden."

Dr. William Sargant er peron jeg skal komme tilbake til senere. Boken hans battle for the mind er i stor grad et skrytebrev til alle leger og biokjemikere ute i verden. Boken omfatter i store deler hans studier av menneske hjernen.

Han som mange andre på denne tiden var sykelig opptatt av Pavlov. Pavlov bedrev forsøk basert på rotter. Noe som kan tenkes var i beste mening. Det er meget mulig William Sargant også ville det beste for mennesket, men hans arroganse og lite tiltro til samtaleterapi skinner igjennom.

Sargant hadde veldig stor tiltro til medisinsk forskning. Noe som igjen førte til hans berømte søvnterapi. En miks mellom hypnose, biokjemi og alternativ terapi. Mye av hans feltarbeid dreide seg om soldater med "shell shock". Noe som var ytterst uheldig men som også førte nye spørsmål. La meg utdype nærmere. Shell shock ble en diagnose under 1 verdenskrig. Symptomene varierte fra å stille spørsmål om autoritet til fullstendig lammelse.

Mange fikk emosjonelle sammenbrudd og dette var det økende tilfeller av. W.H Rivers var den første til å skaffe oppmerksomhet rundt denne diagnosen.

Psykiatrien var ganske hjelpesløs på denne tiden så lite kunne gjøres annet enn å sørge for at pasienten fikk ro. Noen sjumils steg senere begynte psykiatrien å få det litt travlere.

William Sargant prøvde ut flere metoder. Noen av disse var basert på insulin. Det å sette folk i kunstig koma, for så å prate med de. Mange etterlevende av Sargant mener han var arrogant eller en hyggelig fyr. Uansett en pratsom mann var han ikke. Det sies at han hatet depresjoner og ville finne en kur snarlig. Disse kunstige traumene pasientene ble utsatt for hadde stort apell til Sargant. Han prøvde ut ulike lengder, doseringer og metoder. Noen ganger i samråd med ECT, lobotomi og LCD.

Etterlevende sier at denne formen for terapi var umenneskelig grusom. For mange ble det urovekkende at de måtte våkne opp for så å sprøytes i søvn igjen. Mat og fast føde måtte inn oralt. I senere etterklokskap kan man forstå at det går så langt siden mye av hverdagen handlet om å få fred i avdelingene. Pleiere var stresset og ledelse hadde sjeldent tid til annet enn det strengt talt nødvendige.

Mye av de tidlige behandlingsmetodene ble etterhvert kritisert. USA ville forby denne slags aktiviteter og i senere tid ble det sjeldnere og sjeldnere. Det noget spesielle med Lier Asyl er at de fortsatte med dette. Det kan virke som om skandinavia var en fristad for slike aktiviteter. Dermed ble det også finansiert av CIA og FBI. Som kanskje mange vet var amerikansk

etterretning utrolig virile i sine glansdager. Paranoide som de var var det også ytterst viktig å finne løsninger. Psykologi og psykiatri var av stor interesse i lang tid. Tross alt det gir svaret til et par snarveier inn i menneskets sinn.

Grunnen til denne lange avhandlingen av Amerikansk forskning er at det kan linkes opp mot det store utland. Russland, Tyskland og andre stormakter var også på banen her. For å forstå disse voldsomme behandlingsmetodene må man også se i kontekst av hva som skjedde rundt dette.

Norge var stor på å drive forskning innenfor sinnets tilstand. Vi var en del av en større agenda. Hvordan kontrollere hjernen. Det kan synes som at det var en månelanding i dette og vi var med på dette.

Det finnes noen dokumenter som er verdt å nevne innenfor dette.

Døde av eksperimentell behandling 01.12.2008 / NRK

Gal i gamle dager 17.09.2008 / NRK

Mer enn 2000 fikk insulin sjokk 29.11.2008 / NRK

Sjokkbehandling i Norsk psykiatrihistorie / NRK NETT TV

23 salen av Ingvar Ambjørnsen

2012-01-11T09:37:00.000-08:00

23 Salen er en roman basert på Invar Ambjørnsens erfaringer og inntrykk fra 1975/1976.

Alt er sant i denne boken utenom at det ikke fantes godhjertete sykepleiere inne på Lier sykehus på denne tiden.

Tidvis synes jeg denne boken ble litt platt og kjedelig når tematikken den skulle ta opp (i henhold til kilder) blir litt veik.

Han starter boken med en fantastisk historie om hans onkel. Om en skute og et land langt i det fjerne. Personlig syntes jeg dette var den mest berikende av alt. Nå skal det være sagt at med litt lesing i psykiatri/psykologi så blir konsumering av ekskrementer nærmest noe som ville blitt normalt etter så eksprimentiell terapi. Han legger også sykepleiere på tiltalebenken med muskuløse makthaner som vi pr i dag kjenner som dørvakter.

Uansett interesant lesning og en spennende innsikt i håpløsheten ved å bli sperret inne på mentalsykehus som det het den gangen. I dag vil mennesker som jobber på institusjon kunne kjenne seg igjen ved maktesløsheten ved rutiner og kompromiet med pasientene .Det blir nær sagt håpløst fra sykepleier/portør perspektiv. Men blir avvepnet ned til beinet med rutinens nådeløse klokkeslag.

Der jeg føler at Ambjørnsen tar et poeng føler jeg også han mister litt. For så å hente inn mere om hans personlige mening om psykiatrien anno 1975/1976.

Tross alt en god bok. Jeg vil senere publisere dokumenter som bekrefter at 23 salen blir lett lesing i kontrast.

Ambjørnsen skriver allerede da at det er for lite folk på jobb og at forholdene er vannskelige.
På tross synes jeg faktisk de prøver å gjøre en god jobb. Å skifte laken på pasienter nærmest i en runddans ville jeg også synes være stressende.

På annen side så tilhører det den store kontekst at Lier mentalssykehus var i en opptrappingsfase på dette tidspunkt. I dag er situasjonen annerledes, det er fremdeles tenkelig at det er et kaldt møte med psykiatrien. Men den er også mere suksessfull i dag enn den var på dette tidspunkt. I dag satser man kanskje heller på hjerneforskning i forhold til å hele en fysisk hjerne enn å sette elektrosjokk på mennesker (skjønt det gjøres fremdeles men i mindre fysiskgrad). Elektrosjokk (fork.ECT) ble før introdusert med et mye høyere støt enn det gjøres i dag. Personlig synes jeg lite om denne behandlingen og i allefall at etter 1/2 år så faller men fort utenfor statistikken.

Myeav det Ambjørnsen forteller om handler om å holde fred på salen. Man vil ikke ha rabiate mennesker flaksende rundt seg. Han forteller også at han holdt på å bli klinisk innhabil ved å gjøre det samme selv. Noe som kan settes i lys av Standford Prison Experiment (http://www.prisonexp.org/) av Philip G. Zimbardo.

Her setter de mennesker med psykiske lidelser i bånd når det passer dem og etterlater lite refleksjon rundt dette. På en annen side synes jeg det forklarer hvorfor de gjorde som de ville.
Det kan synes som de var fandenivoldsk opptatt av å finne en løsning på psykiske lidelser og når de ikke hadde mere kunnskap så ble de lagt i tvangstrøyer, belter og overmedisinert.
Refleksjonen til Ambjørnsen kommer tydelig frem i hans medmennesklighet og ærligheten blomstrer ved den.

Kan hende dette er svaret på hvorfor det gikk så langt. Målet var tross alt å behandle psykiske lidelser så fort som mulig. Men i veksel får de uvitenhet, kunnskapsløshet og hjelpesløsheten.
Var det derfor de kastet beslag på pasienter som hadde kommet til sin siste stopp. Fordi maktesløsheten rådde over de?

Dette kan være forklarende på skandinavias standpunkt som fritt vilt for psykisk syke.

Pr i dag er elektrosjokkterapi fremdeles utbredt i Norsk psykiatri. I USA har de prøvd om ikke de gjorde det forbudt. På en annen side må man ha gått gjennom medisinsk behandling og ECT er siste stopp hvis det ikke har påført en funksjon.

Anbefaler boken som en introduksjon til Norsk psykiatri historie.

De taleløse

2012-01-10T23:15:00.000-08:00

Jeg kunne valgt å legge ut et bilde. Et bilde av lobotomi, elektroder i hjernen, rotter, tvangstrøyer og avmakt. Et par tastetrykk skiller det å laste opp et inntrykk som brenner seg inn på netthinnen og et som kanskje ikke er fullt så kraftig.

I min søken etter hva som egentlig skjedde med Norsk psykiatri har jeg vært innom mange kilder. Noen kanskje ikke så populære som alle andre. Jeg skulle ønske jeg kunne opplyst det norske folk om hva som egentlig skjedde den gang da.
De vi aldri prater om, de vi i dag kanskje ikke vet hvem er. De stille stemmene som aldri ble hørt. Livene som skulle gå tapt for en ny vår for psykisk sykdom.

Du ser et bilde. Noen som spiller sjakk. Ikke mye annet å si enn at det ser ut som de har det triviellt i fht hva som var på denne tiden. Bildet er tatt fra Gaustad mental sykehus. Rundt 1900. De som var bedre økonomisk stilt ble behandlet annerledes og bedre enn de som var svakere stilt. Utgangspunktet var at det skulle ta 3 måneder før en person ble bedre.
Dette var rundt 1900.
Kanskje var disse faktorer som presset psykiatere og kirurger til det ypperste?
Et kappløp om hjernen. Et spill en prestasjon foran en fullstendig kur.

Se for deg prestasjonen. Som om ikke anstendigheten var flittig anstendig på denne tiden. En sal, full av vitenskapsmenn, som røker, drikker vann og prater faglig termologi. Som om de stod over vitenskapen eller kanskje rett ved siden av den. En herrskapelighet full av vellkledde menn med "fancy" tittler. Alle i kamp om ære, tillit, respekt og makt over sinnet.

Hvem var du eller jeg på denne tiden å stille spørsmål?
Sette mistillit til deres kunnskap, lesning og makt. Vi burde bøye oss i støvet og kysse skoene deres av beundring og ære. Tross alt har de prøvd å fremkalle et bedre liv. Hvem er du og jeg til å sette spørsmål ved dette?

Her i 2012 stiller jeg meg spørsmålet. Hvor er galskapen i dag. Hele samfundet har gått helt av skaftet og alle er av en eller grad unormal. Det er tross alt det som gjør oss normale.
Skavankene, nykkene, vår utilfredsstillende selvbilde - tross alt kalles det personlighet.
Tar du i fra oss personligheten er vi sådan, ingenting. Et blekt fattig objekt som beveger seg. Som en robot, som vinden eller kanskje en klokke.

Jeg kunne lagt opp mine egne teorier. Lest psykologi som om det var djevelens siste vers.
Kastet store sorte skygger over nasa, cia, pst, regjeringen og denslags. Sagt at alt var en konspirasjon på størrelse med universet. Men vi er tross alt mennesker. At vi er mennesker gjør oss ikke til feilfrie mennesker uansett hvilken tittel vi har. Det å ha en vennegjeng, bekjentskaper eller handle internt gjør deg ikke til en losje. Vi gjør jo dette hver dag.
Små avtaler. Oss mennesker i mellom.

Det er lett å sortmale psykiatriens vågale forsøk. De er så sprø, så hinsides og uforståelig.

Jeg skulle gjerne skrevet en blogg om herreklær, snekkring, møbler og livet mitt.
Men det føles så svakt. Så lite. På tross av at det innebærer en logikk i det.
Mennesker vil tross alt underholdes ikke få ansiktet svertet mot asfalten.
Hadde jeg vært jente skulle jeg gjerne skrevet om så utsvevende livet mitt er, så drømmende vakkert det faktisk er å leve. Sminketips, venner, mote, trender og flotte bilder.
Det er på langt nær noe galt i det. Det vil jeg med min innerste stemme aldri påstå.
Det er noe fundementalt viktig å innrømme at vi er sosiale vesen, seksuelle skapninger og drømmere.

Men de få gangene man kanskje søker spenning, kunnskap eller føler for å føle med noen så er dette en del av virkeligheten. Den vi faller i mot hver gang vi mister noen kjære. Når ord blir så meningløse og ord som kjærlighet, mennesker, håp og minner plutselig får en annen mening.

Da fjerner vi oss fra virkeligheten, eller er det da vi er nær den?

Dette er mennesker som gjorde alt i sin beste mening. Som du og jeg ville skape noe.
En arv, et miljø en mening. Men dette er også historier om de talesløse som aldri fikk tale.

Det blir meningsløst å anta at det var hverken, svart eller hvitt. For journaler, årsrapporter og vitenskapelige artikkler sier aldri noe om slikt. Vitenskapen er for konsis til å tale om omsorg.
Den har sin egen gedigene sfære, å prøve å gjøre noe bedre. Tross alt har vitenskapen ført oss til månen og tilbake, med teleskop ut mot alle stjernene og mikroskop inn mot kvantefysikkens knøttlille verden. Den har tatt oss til de meste fjerneste steder som vi omringer oss med hver dag. Fra mikrober, amøber til hva som befinner seg langt under jorden vår.

Men det er da vi møter en god venn på kafe, pub eller hjemme hos hverandre at vi kanskje tar det for gitt. Hvor godt vi har det. La oss prøve å ta vare på den følelsen et minutt ekstra, fordi vi har muligheten til det.